Hvit jul

Nå er det snart jul, og jeg gleder meg for første året på lenge. Sjøl om det skal bli litt rart å høre åssen slektningene mine takler at jeg har blitt homo...

Jeg gleder meg til pinnekjøtt, jeg gleder meg til cola (huff, står det virkelig?) og jeg gleder meg til å gå turer langs veier det er lenge siden jeg har gått på. Hvit jul? Nei, det får i såfall bli en hvit jul a la Christine Kohts hvite jul.

Forresten pass deg for å bli homo av soyaprodukter!

Jeg ønsker dere alle en gledelig jul og fredelig feiring. Kanhende er det ikke engang vits i å anmode noen av leserne om å styre unna soyaprodukter, men kos dere med ribbefett! Jeg har ikke hørt at noen blir homo av hverken dette eller marsipan;)
Alkohol hører ikke sammen med hverken jul eller advent for min del, selv om jeg godt nyter en juleøl i ny og ne. Det som virkelig er godt, er den julebrusen man får på sørlandet. Den kan gjøre noen og enhver ganske så salig:D

Den minste jule-nissen jeg tror jeg møter i år, har allerede vært på besøk, hun var på vei med toget og er kanskje kommet frem?

Ironisk vri

Jeg har fra i dag sluttet å være ironisk, og dette skal være mitt dogme.
...og i dag så jeg en romantisk komedie, og jeg gråt.

Dette får være mitt forsett for det nye året;)








Denne leste jeg i Aftenposten for noen dager siden.

Med inderlighet i stemmen.
Sakte, men sikkert innhentet verden oss. Vi overhørte personer yngre enn oss snakke alvorlig og ærlig om de nære ting, ja, med inderlighet i stemmen. På et tidspunkt strøk 1700 elever i videregående skole til eksamen i norsk fordi de ikke skjønte ironien i et debattinnlegg fra Kjartan Fløgstad, og med ett gikk det opp for oss: Det var ikke de andre som var fossiler, det var vi!

(fra kronikken, som fikk 2. plass i Aftenpostens kronikkonkurranse)